Etter å ha sett igjennom bloggen min, oppdaget jeg at det var et tørke med tanke på bilder… Mye tekste blir…kjedelig… Så her kommer litt bilder fra de siste dagene på Newbold. I miss you guys soo much!!

Jo, da er det dagen derpå. Dagen etter dagen da jg fylte 21 år. I gamle dager ville det bety at jeg var myndig, nå til dags betyr det ikke så mye i det hele tatt… Jeg minnes på at jeg ennå ikke har tatt lappen (men har riktignok kommet mye lenger enn tidligere!), og at når jeg får lappen kan jeg ennå ikke leie bil i utlandet… Jeg har heller ikke behov for å gå på fester, nattklubber og konserter med 12 års aldersgrense. Så hva kan jeg gjøre med mine 21 år? Noen forslag?

Forresten, må jo si at jeg hadde en veldig fin dag i går! Dagen før det hadde vi familieselskap for å feire min og kusine Silje sin bursdag, og i går feiret jeg dagen min sammen med mamma. Takker også for mange koselige bursdagsgratulasjoner i går

Jeg sitter ikke alltid igjen med denne følelsen på slutten av en dag, men i dag føler jeg at jeg har vært veldig produktiv Etter at jeg kom hjem på torsdag, har jeg skjønt at jeg var nødt til å ta en ‘ryddedag’ for å kvitte meg med gammelt skrot, og i dag ble dagen for det. Det er med blandede følelser man går over gamle og forholdsvis nye ting man egentlig må inrømme man ikke bruker… Jeg hadde bestemt meg på forhånd å være hard og rasjonell i utryddingsprosessen, men på en eller annen måte ble jeg mildere og snillere etterhvert som jeg rydda. Hvis jeg tok vare på en ting, måtte jeg ta vare på noe annet osv… Og jeg må si det er rart hva jeg har tatt vare på opp igjennom årene. På en eller annen måte kom jeg til å tenke på Bibelverset som lyder noe som “…ikke samle dere skatter på jorden…” hehe. Flere poser med klær tok riktignok i dag veien til Frelsesarmeen, men jeg må innrømme at jeg blir flau over meg selv når jeg tenker på hvor mye jeg har, hvor lite av det jeg bruker, og hvor mye andre kunne trenge det… Og jeg tenkte på hvor jeg har fokuset mitt, hva som er viktig for meg. Du tenker sikkert: What a clichè… Men jeg tenker: Noe så primitivt å legge vekt på det materiale, istedenfor å legge energien sin i noe som er viktigere…

Ja Noorge

God morgen, god Sabbat, og gratulerer med dagen!!

Her sitter jeg på kontoret til mor og far i full bunadpåkledning. Det er et særdeles trist syn som møter mitt blikk idet jeg kikker ut av vinduet. Men akk, det får være så. Vær og vind må da ikke få lov til å ta helt overhånd for humøret på en slik festdag! Dessuten sitter jeg her og koser meg med vårt nye forslag til nasjonalsang skrevet av Stian Carstensen, og jeg tenkte jeg skulle dele teksten med dere

Da isen trakk seg nordover fra Schleswig-Holsteins sletter,
brøt barske stammer fluksens opp og la på sprang deretter.
De rastet først da kulda atter bet og vinden føk,
blant fjell og fjorder fokk og furu, gran og eik og bøk.

Og teltplugger ble hamret ned med kraft i permafrosten,
mens skarpe blikk bevoktet grensen vår fra utkikksposten.
Ja slik ble fedrelandet vårt befolket rent på trass,
av sære idealister med enormt behov for plass.

No-orge, mor No-rge vi priser din strie natur,
Ja, Norge vårt Norge, paradis med demokrati og flat struktur.

Så bygde de seg båter våre vikingkledte kare,
og lærte seg å seile ,trosset skjørbuk, vær og fare.
Ja hvor de enn fikk landlov tro de mildt og varsomt fram,
i fjerne himmelstrøk blant krydder, skjøger, gull og lam.

Der hentet de impulser som kom landsmenn her til gode,
av fremmedartet påfyll hist til legeme og hode.
Selv hellig Olav dumpet borti den slags på sin ferd,
så vendte han tilbake hit og kristnet oss med sverd.

No-orge mor No-rge vi dyrker din gamle kultur
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Og siden gikk det slag i slag med pest og nød og tørke,
I flere hundre år lå landet brakk med død og mørke
men danskene de fristet oss med snaps og union.
og gjorde alt for å rasere språk og tradisjon.
Men egen grunnlov fikk vi da og det av beste sorten,
klokt klekket ut i Eidsvollsbygningen rundt attenfjorten.
av 112 provinsmenn - ja de drakk nok ei kun vann.
og lagde mang en paragraf som terget Wergeland

Ja Norge mor Norge vi hyller din faglitt’ratur.
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

I april nittenførr ble hovedstaden vår beleiret,
og redselen var stor for at vi skulle bli beseiret
men motstandsfolk de slåss i byer o´ kupert terreng
og fryktet verken Quisling, Grini eller håndgemeng.
God hjelp det fikk vi og i kamp mot gale gestapister,
av åttå’tjue millioner døde kommunister, som sørget for
at Fritz tilslutt ga opp og reiste hjem, et stykke utpå vårparten i nittenførtifem.

Ja Norge vårt Norge helt fritt for germansk diktatur
Norge vå-årt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Hvor har de så blitt av ja våre mange fordums helte?
har oppfatning om ideal og storhet latt seg velte,
nå dyrkes der en særs bisarr og merkverdig kultur
med fjernsynsovervåkning hist av menn og kvinns i bur.
Ja de som tilbyr slikt fortjener slettes ingen byste,
slikt bør betraktes som en truende ondartet cyste.
så la oss få tilbake rikskringkastingsmonopol
før forfallet forflater folk med såpe og idol.

Norge mor Norge vi frykter din frie sensur.
Norge vårt Norge se å fjern’ synet av berm i fri dressur.
Norge mor Norge frem kampen for god litt´ratur,
Norge vårt Norge fram for åndelig mildt diktatur,
kombinert med demokrati og flat struktur.

Ja, nå er jeg ferdig, da. Utrolig nok, må jeg si. Det begynner å gå opp for meg at jeg har gjort ferdig mitt første år på universitet, ja forhåpentligvis, i allefall… Har ikke fått resultatene mine ennå, men jeg tror jeg har stått. Jeg ble ferdig med grekseksamen i går, og siden da har jeg gjort veldig lite… Veldig deilig. Men da jeg begynte å rydde ut av rommet i dag, kunne jeg kjenne hvor sliten jeg egentlig var. Den siste uka har vært hektisk, og det har vært frustrerende fordi vi har hatt vanvittig fint sommervær her, og jeg er blitt like rosa som singletten jeg har på meg nå, hehe ;) med unntak av toppen på skuldrene som ikke har unngått å bli noe solbrente.

Noe av det siste vi ble bedt om å gjøre før ferien var å skrive en såkalt: Call to Ministry-paper. Den settes det ikke karakter på, men skal gjøres for vårt eget beste og for at læreren kan lese det også. Min skrev jeg en Sabbats ettermiddag (siden den ikke skulle settes karakter på, så jeg ikke på det som å studere på Sabbaten;)), og det slo meg hvor viktig det er å dele historiene våre med andre mennesker. Min historie er ikke spektakulær, men den har betydd mye for meg og min åndelige utvikling. Jeg ønsker å oppmuntre folk til å dele med hverandre hva Gud har gjort i livene deres. På den måten kan vi oppmuntre hverandre og bygge hverandre opp åndelig. Jeg leste i Veien til Kristus her om dagen at:

“Når et menneske kommer til Kristus, får han et sterkt ønske om å fortelle andre hvilken venn han har funnet i Jesus. Den sannhet som frelser og helliggjør, kan ikke holdes innestengt i hjertet. Dersom vi er kledd i Kristi rettferdighet og fylt med hans Ånds glede, vil vi ikke kunne tie. Hvis vi har smakt og sett at Herren er god, så har vi også noe å fortelle.”

Vi er ikke kalt til å holde Gud for oss selv, men til å dele kunnskapen om han og gleden i han med menneskene rundt oss!

Ha en velsignet uke!

Og forresten: Jeg kommer hjem på torsdag

Etter å ha lagt merke til to gutter sykle rundt internatet her, vakte noe som hørtes ut som et fall av en sykkel oppmerksomheten min, og jeg kikket ut av vinduet mitt i annen etasje. Og ganske riktig, der lå han. Det så ikke så ille ut til å begynne med, og der jeg stod og kikket ut fikk ble jeg til og med litt nostaglisk et lite øyeblikk. Jeg tenker på de altfor mange gangene jeg har falt av sykkelen, og hvordan jeg gang på gang måtte sette plaster på plaster på de mange skrubbsår som ikke rakk å gro igjen før jeg kom til å falle igjen.

Og etter å ha stått og sett på denne lille sykkelulykken på parkeringsplassen og hvordan den andre gutten var rask til å trå til og se til eventuelle sår og hjelpe han på beina igjen, gikk det opp for meg at jeg hele tiden bare hadde stått og sett på. Og jeg ble skamfull da jeg kom til å tenke på en episode på togstasjonen i Drammen en gang. Toget mitt var innstilt, og sammen med en gruppe andre noe frustrerte reisende, stod jeg utenfor i solskinnet og venta på buss for tog. Etter å ha stått der en stund rettet folks oppmerksomhet seg på en mann som halvveis satt, halvveis lå mellom syklene på et sykkelstativ utenfor stasjonen. Mannen var tydelig beruset, og rørte veldig lite på seg. Folk stod og så på, noen snakket sammen mens de kikket bort på ham. Jeg var redd. Historien om den barmhjertige Samaritan og andre lignende historier surret rundt i hodet mitt, men jeg nektet å gjøre noe med det. Venta på at noen andre skulle gjøre noe. I det tilfelle hadde det ikke vært like skremmende å hjelpe til i allefall… I hodet mitt unnskyldte jeg meg med det faktum at jeg var kvinne og at dette kunne være en farlig situasjon hvis jeg involverte meg. Etter en stund ringte et par til politiet, men det som virkelig hjalp var å se en ung mann gå bort og hjelpe han opp på beina og støtte han bort til en benkder  han kunne sette seg.

Hvorfor gjorde jeg ikke noe? Noen ganger tror jeg faktisk at en av våre største synder er å ikke gjøre noe… Jeg har et ansvar til å handle, men ofte narrer jeg meg selv til å tro at jeg er safe når jeg lar være å gjøre noe, når jeg er passiv.

-Gud, gi meg visdom til å handle og til å lytte til din stemme som forteller meg når og hvordan, selv om det kan bety å måtte tre utenfor min komfortsone.

Ha en velsignet uke!

Nå har jeg omsider, til min egen forbauselse, begynt å ta kjøretimer! Jeg er så heldig å ha en klassekamerat som er kjørelærer, og som (utrolig nok) tør å lære meg å kjøre bil. Hittil har jeg hatt 3 kjøretimer, og om alt går bra kommer jeg meg helskinnet igjennom min fjerde som jeg skal ha om et kvarters tid. Pga mine nokså festlige kjøreopplevelser hittil, tenkte jeg at de få, men å så trofaste lesere av bloggen min kanskje ville ha glede av å følge min kjøreutvikling

Jeg tror jeg skal begynne med å forklare tittelen på bloggposten min. Det å kjøre bil har lært meg at selv om jeg er kvinne, er alle tingene en må gjøre samtidig når man kjører bil, litt i meste laget for meg. Min tålmodige kjørelærer, som forresten heter Sam, har derfor gitt meg noen bokstaver som skal gi meg hint til hva jeg skal gjøre når i en del situasjoner.

M: Mirror

S: Signal

P: Position

S: Speed (Slow down)

L: Look

Disse bokstavene som mang en gang surrer rundt i hodet mitt har ført til et par søvnløse netter der jeg har overveid feilene jeg har gjort på kjøretimen den dagen.

Jeg lar meg riktignok ikke helt frustrere over mine mangelfulle kjøreferdigheter og retningssans, fordi jeg hadde forventa meg at det skulle bli vanskeligere å holde meg på feil side av veien, i motsetning til hva vi gjør riktig i Norge…! Men sett bortifra en litt uheldig episode i en venstre-sving på en riktignok lite trafikkert vei, har jeg klart meg ganske bra. Sam var forresten av den oppfatning at det var det at jeg hadde startet å svinge litt for sent som førte meg i feil kjørebane…

Ikke bli av den oppfatning at jeg er en helt elendig og håpløs sjåfør, altså…! Jeg lærer

Jeg har lenge tenkt at jeg trenger bestikk, og for ei ukes siden bestemte jeg meg for å kjøpe det. Det kostet ikke mer enn £2-3, og jeg gikk til Argos for å kjøpe det. Da jeg kom i kassa ble jeg spurt hvor gammel jeg var. I all verden, tenkte jeg. Jeg skal jo bare ha bestikk. Etter å ha forklart at jeg er 20 (med vektlegging på at jeg faktisk blir 21 i mai) ble det en liten diskusjon blant de ansatte før de ble enige om at det var greit å selge meg det uskyldige bestikket.

England, altså…

Jeg baker brød akkurat nå. Jeg kan ikke husker sist gang jeg bakte brød. Denne gangen er det riktignok sånn ferdigblanding som man bare tilsetter vann, men likevel kan jeg si at jeg baker brød. Det er en deilig følelse. Gir meg et snev av hjemmefølelse. Hjemmebakt. Akkurat nå er brødet mitt i ovnen, og jeg merker at jeg er så utålmodig. Ser på klokka hele tida, gleder meg til brøder blir ferdig. Jeg har lyst til å gå på kjøkkenet og kikke inn i ovnen for å se hvor langt det har kommet. Og da tenker jeg: Er det sånn med Gud også? Han har formet mennesket, lagt i det potensiale til å vokse, og gleder seg over det, fryder seg over at det vokser, tenker på det hele tida.

Fikk en liten åndelig opplevelse der Nå skal jeg gå og se etter brødet mitt

Ikke visste jeg at det skulle by på kultur-utfordringer å jobbe med en serbisk pastor. Jeg har nemlig praksis i en stor menighet i England hvor jeg jobber med to pastorer, en av de fra Serbia. Thomas og jeg hadde kommet dit på fredag kveld omtrent en halvtime før Vespers skulle starte. Mens “gutta” øvde med bandet til allsangen, tilbød jeg meg selv å sette ut stolene (noe som faller meg som nordmann helt naturlig å gjøre). Etter en stund, derimot, kom Dejan (pastoren) inn og avbrøt musikken. Meget alvorlig og irritert lurte han på hvorfor de hadde bedt meg om å sette ut stolene. Jeg prøve å få fram at jeg hadde tilbudt meg å gjøre det, men det hjalp visst ikke, fordi han anklaget de for å ikke tilby meg til å gjøre noe viktigere. Jeg kunne jo både spille og synge, og de var ingen grunn til at jeg, som kvinne, skulle gjøre noe så nedverdigende, kan man kanskje si, som å sette ut stolene. For meg var dette en litt komisk episode og gutta fikk gå med en advarsel om at dette ikke skulle skje igjen! Dejan og jeg fortsatte, riktignok, å sette ut resten av stolene.

Forresten, som en liten oppdatering må jeg legge til at jeg stortrives i praksisen min, det er veldig utfordrende og jeg lærer veldig mye.